Utallige før deg har gjentatt det slitne verset; «jeg kan ikke nok om politikk til å mene noe» og dets parodi «jeg er ikke så politisk».
Av alle ting et menneske kan si, så må dette være på toppen av det hele. Politikk – som er hvordan vi forvalter vår kollektive makt – former hvert sekund av livene våre. Politikk er lover, regler og stater, ja, men det er også språket du snakker. Hvem bestemmer hva som er ord og ikke? Eller hva du får lov til å si, og hva konsekvensene for det du ikke får lov til å si er?
Om du lever eller dør, og hva du lever og dør av, er politikk. Arbeideren som erklærer seg selv for apolitisk er ikke «over» politikken, hen er under den – i den mest ydmykende og submissive posisjonen man kan være. For, hva kan være mer underdanig enn å si fra seg sin føderett – sin aksje i menneskehetens kollektive evne til å utfordre lidelse – til et annet menneske?
Det er sant – noen har mye mer makt enn andre. Enkelte folkevalgte står sammen med kapitalistene i klassespørsmålet; folk som lever av sin posisjon i samfunnet, heller enn noe de skaper. Dette er ikke ondskap – det er bare maktfordeling i kapitalismen. Den selvkastrerte apolitiker vil tritt og ofte rette sin ire mot den folkevalgte, for de har forstått at den folkevalgte lager lovene og reglene de misliker.
Blind, er den apolitiske, for at prisene han ikke har råd til også er politikk. Det er politikk som gir matvarebaronen rett til å undertrykke, frihet til å rane arbeiderne som lager maten de selger. At man kan generere verdier for titusener, hundretusener, og potensielt sitte igjen med mindre enn en tusenlapp i timen?
Det er ikke «bare sånn det er» – det er politikk. Politikk er menneskelig makt, og makten som en kapitalist har over sitt selskap er politikk. Bare fordi du er fratatt ytringsfrihet og stemmerett så gjør det ikke selskapsmonarkiet apolitisk; det gjør deg stemmeløs.
Når en far ser på sitt barn som sulter, eller sitt barn som ikke kan lære å male fordi pensler og malekunsten er forbeholdt de som tar overskuddet av hans arbeid, da vet han nok til å være politisk. Han vet at hans barn fortjener å kunne fylle sine egne sko – å leve livene de ønsker – eller i alle fall at de fortjener å leve.
Det, så mye mer enn noe annet, er politikk.
Dette er ikke politikk, sier liberalismen. Politikk skjer i stemmelokalet, hvert andre eller fjerde år – kanskje månedlig, om du får privilegiet av å være kommunepolitiker. Lidelsen din er ikke politisk, den er emosjonell, den er noe du kan ta opp med DPS – den er verdens ansvar, ikke menneskets.
Og det er lett å tro på: Har man ikke selv erklært at man er apolitisk?
Likevel så vil et samfunn hvor det å evig sentralisere makt er den eneste måten å vinne makt på, til slutt spise opp seg selv. Arbeiderklassen vil være støvsugd for makt – avpolitisert, til dels av seg selv – og kapitalistene må begynne å knive med staten om makt. Staten, i motsetning til de private selskapene, kommer fra at folket samtykker til dens herredømme over dem – fordi folket i teorien skal styre den.
Så, hva gjør et selskap som må konkurrere mot staten om den lille makten som er igjen i et samfunn? Undergraver statens forhold til folket. Kapitalklassen forsøker å alliere seg med dem de undertrykker, ved å hevde at «X» og «Y» er politisk – at all undertrykkelse kommer fra staten, fra politikk.
Om bare kapitalistene får regjere – apolitisk – så vil problemene være løst, sier de. Problemene de skaper, gjennom sin egen udemokratiske forvalting av kapitalmakt – skyhøye priser og rekordoverskudd for de øverste samtidig som hele slekter drukner i gjeld.
La deg gjerne lure om du vil – tro gjerne at du ikke er smart nok, eller for smart, for politikk – for menneskemakt. Se vekk fra alt du kunne rådd over – arbeidshverdagen din, din økonomiske frihet, lover og regler, gebyrer og annet faenskap – og knyt yndig, lojalt og ivrig bind for øynene dine. Erklær deg apolitisk og håp at dine nye «ikke så politiske» monarker vil bruke makten du ga fra deg til å gagne deg.
Vel å merke, smerten som fattigdom og avmakt gir fungerer som alt annet vondt – å se vekk er ingen smertestillende, ingen bind for øynene kan blinde deg for lidelsen. Det er bare nyttig – for begge typer politiker – at du ikke ser hvor vondtet kommer fra.
En statlig politiker kontra en kapitalistisk en, må i alle fall late som han vil folkets beste. Den kapitalistiske politiker – kapitalisten – er ikke forbeholdt noen annen herre enn seg selv; han trenger at du og han tror på den samme apolitiske løgnen. Så, han fortsetter å skape problemer som du kjøper løsninger til – du er en lydig apolitisk undersått, tross alt, for smart til å anvende menneskemakten du ble gitt i arv.
«Men jeg vil ikke være politiker», kan man si. Legitimt – hvem vil vel sitte i endeløse møter, med uendelige sakspapirer, eller leve et liv hvor alle vennskap kun er verktøy i bruk for å sikre seg sin neste posisjon? Konstant kniving om ressursene, ikke akkurat et menneskeliv verdig.
Dette er dog litt som å si at «jeg vil ikke være en spiser» når sultedøden rammer et land. «Jeg orker ikke all kranglingen, posisjoneringen, alt spillet som kommer ved å få tak i seg mat», sier den sultende.
Mat og politikk er ett og det samme – folk kniver, konkurrerer og river hverandre ned som krabber i bøtter når det er for lite av det. Her vil den evig vise apolitiske liberal og kapitalmonarkist hevde at «ah, men det vil aldri være nok mat eller makt – det er i menneskets natur! Se rundt deg – ser du ikke hvordan forræderi og egoisme er menneskets to hender?»
Dette er den type mennesker som går på sirkus, ser en bjørn danse, og følgelig undres hvorvidt bjørnene i skogen foretrekker swing eller pols; mennesker knives, ja, men bare fordi vi er låst inne i et totalitært kapitalistsirkus hvor en bitteliten andel av oss er sirkusdirektører, og resten av oss dansende bjørner.