Når blodet er syre i årene, huden slår sprekker og sinnet tråkker vann; da eksisterer det ingen tålmod for debatt, intet kompromiss for lindring eller edelhet i lidelsen.
Det er, simpelthen, vondt.
Den liberale, som fascisten – dog de er ikke den samme – vil kunne tåle inderlig vel den lidelse som ei rammer dem selv. Noen må dø fordi vi ikke kan redde dem alle; noen dør hver eneste dag uten at vi kjenner deres navn, men morderen er den uunngåelige tragedien.
Hevder de, da.
Men vår historie er en av avvisning av tragedien i møte med den – når kreften setter inn så slår hjertet hardere; sinnet kan legge seg, men kroppen vil søke løsning, søke seier til våpnene tvinges ut av dens hender. Aldri har en kropp tatt selvmord, men utallige mennesker har – og hva er selvmordet, om ikke forløsning fra lidelsen?
Presist dette vitner om at edelheten i lidelsen, eller at noen lidelse kan tolereres, er et sykelig perspektiv – det er en dissosiasjon av barnslig karakter, ikke ulikt å gjemme seg under dyna når det er skygger i mørket.
Verden er full av barn som har fått høre at det som gjør dem til voksne er at de anvender barns løsninger på myndige problemer; vi vet intuitivt at det å gjemme seg under dyna for skygger i nattemørket ikke kan beskytte noen – vi vet at dynen verken stopper kuler eller klør.
Men som demonstrert i psykiatrien, som demonstrert i fascismens fetisjforhold til lidelsen, som demonstrert i liberalens evne til å ignorere lidelse kun når det er noen andres; dynen som trekkes over hodet i møte med verdens tragedie kan ikke beskytte oss.
Presist derfor må vi avvise tragedien; vi lider alle av alderdommen, våre kropper okkuperes sakte av et univers som bevitner voldtekt som våpen og vier oss kun entropi i respons. Den eneste sikkerheten i tragedien er at den er total – at ethvert menneske er offer for dette beistet kalt Tragedien; du kan leve livet ditt under dynen.
Og du vil kanskje klare å se bort når noen fryser ihjel på gaten. Kanskje klarer du å sove natten din bror dør av kreft. Potensielt så makter du å si at bombing av sivile, eller liv spilt til grunne på kapitalismens alter, simpelthen er den sterkestes rett og at vi ikke kan utfordre lovene som tross alt gir oss vår velstand.
Men når hjertet ditt slår ett slag for lite, når nummenheten setter inn i fingrene, og gårsdagens oppgaver okkuperer morgendagen? Da er beistet som har trålet Gazastripa så vel som Majorstua, sykesenga og slagmarka, ikke et kulepunkt på en rapport.
Det er ved din seng, utenfor din dyne, og dyna di kan ikke beskytte deg; Seneca sa at om man kunne bevitne motet som utkjempes i sykesenga, ville det vært like mange statuer av pasienter som soldater. Og det er sant – det krever en vilje, som vi ofte kunne tenkt oss å være foruten, å tviholde på livet når det er beleiret.
Den viljen er den samme som brannmenn bærer barn ut av brennende hus med, det er den samme som får en sanitetsoffiser til å dra kameraten sin ut av skuddlinjen, det er pilotens vilje som både lander flyet og tviholder på bevisstheten når hjertet svikter.
Viljen er dog ikke frivillig; det er et prosjekt å kue den like mye som det er et vondt å vedlikeholde den – en duell mellom deg og kropp som ingen bevitner; derav det totale fraværet av statuer satt opp av pasienter. Kampen du utkjemper når beistet, når lidelsen, når sykdommen, angriper deg?
Usynlig, glemt; du er en av de mange tusen som dør hver eneste dag, som det ikke er noe å gjøre noe med.
En av mange milliarder som har dødd uten at noen husker navnene deres i dag – et liv glemt, levd under en dyne, født i en sykeseng overbevist om at soldatæren ville favne deg om du bare var lydig nok i møte med jegeren du ble bytte for.
La oss minnes Seneca en gang til; for hvem er det statuer av? Soldater – til tross for at deres kamp krever det samme motet som kampene i sykesenga. Om slagmarken og dødsleiet krever samme mot, hvorfor vente til du ikke kan vinne med å kjempe?
Vi deg heller til strid; ikke mot din kamerat, men mot beistet som river ut hans hals. For kun der i striden, kun når du organiserer, debatterer, bygger og ofrer – kun når du utfordrer noen andres lidelse, kan viljen du uansett vil måtte tære på, bevitnes; kun i vitnet er man menneske, for det er vår evne til å utfordre lidelsen som skiller oss fra dyrene.
En hund vil lide av kreft slik den også vil ønske å kurere din, men den simpelthen kan ikke; når du velger å legge vekk ditt våpen, din stridsvilje, når du velger å leve som et barn under dynen, en hund i gudeklær, så legger du deg med hundene i stedet for å stå som menneske.
Håp og håpløshet er rusmidler reservert for dem som ikke kan kjempe; pasienten som lider av kreft vi enda ikke kan kurere, skuddskadene vi ikke klarer å tette i tide, kappløpet mellom blodforgiftningen og antibiotikakuren – i disse tilfellene så spiller ikke viljen til kamp noen rolle, og likevel finner vi den først og fremst her.
Selv de som ikke kan kjempe, som simpelthen har all rett på håpet – som håper at universet, bare i dag, bare for dem, vil vie dem et statistisk unntak; så vel som de som vet at statistikken er mot dem og finner trøst i at lidelsen snart vil ende en eller annen vei – selv de finner viljen til kamp, ofte mot sitt ønske.
Gud, hvem har vel ikke på dødsleiet tryglet den som kan høre – om enn bare deres egen kropp – om å få slippe? En kur, en kule, hva enn som kommer først! Men kroppen er nådeløs; vi er ofre for Trifektaet, like mye som vi er anvendere av det. Vår apoteose ble aldri valgt – evolusjonært trykk skapte guder av byttedyr, men vår historie som jaget jager oss enda.
Vår kapasitet for kamp er innvevd i kroppene våre; vi er fanget i vår evne og kan ikke fri oss selv annet enn i unntakstilstandene, og selv da forsøker vi oftere enn vi lykkes. Så, om man har behov for håp og håpløshet, om man trenger en tragedie; finn den i deg selv, i at du aldri vil kunne fri deg fra din guddom uten å skille deg fra livet først – først da kan du innse at det er enklere å overvinne lidelsen enn det er å overvinne de tre partene som gjør deg, offer for egen guddom, til deg.
For, vi vet at beistet kan såres – hver nye medisin, hver dose smertestillende, hvert nye år stjålet fra sult er blod på våre hender; vi er byttedyr som lærte å jakte, og selv om vi kan overvinne jaget kan vi ikke overvinne jakten. Trifektaet, menneskeheten, vår guddom, er simpelthen sterkere enn beistet som aldri i vår levetid har gjort annet enn å miste domene; land vi i dag kaller sykehus, byer, hjem – ikke ett eneste skritt har vi måttet ta tilbake.
Så, vi vet at jakten, kampen, i mennesket er sterkere enn beistet; vi vet at vi aldri har lidd et nederlag, kun pyrriske seiere. Hvem vil da være så naiv å tro at det vil være enklere å overvinne selv et fragment av denne seierherren kalt mennesket, enn å simpelthen vie seg til strid mot Tragedien? For, det er like brutalt som det er sant: Selv kampen for ikke å kjempe, er en strid. Så innvevd er jakten at selv vi kan bli ofre for oss selv; jaget av viljen til å utfordre, sprunget ihjel av kampen vi ikke kan annet enn å vinne, om vi kjemper.