Da jeg var 18 hadde jeg aldri drukket alkohol, med unntak av da jeg snek til meg en boks med alkoholholdig sjokolade. Jeg ble skitings og fikk føling – jula 2012 var ganske heftig. Det var ikke derfor jeg bestemte meg for å være avholds da jeg var 18, for øvrig. Senere så drakk jeg, men da var jeg på testosteron og 100 kilo tung.
Mange kroner per følelse av rus jeg fikk i kombinasjon med at rusen nesten umiddelbart vred seg til dyptsittende sorg gjorde at jeg slo fra meg alkoholen helt frem til 2024. Kun etter at jeg hadde kommet ut, etter at jeg hadde klort tilbake livet mitt, turte jeg å drikke.
Det var nemlig forakt i meg; forakt som enda lever. Ikke for de som drikker – aldri forakt for et menneske – men for systemet som gjør at så mange kun tåler verden om de har en øl å se frem til ved slutten av dagen. Et glass vin for å stille skrekken om morgendagen.
Jeg hadde fra mellomtrinnet av venner som røyket hasj. På videregående kom jeg i kontakt med folk som tok hardere og hardere rusmidler; det var alltid det samme ubehaget rundt dem som jeg føler rundt fascister. Den lukta, som ikke kommer av ihjelrøykede klær eller fascistenes mangel på hygiene.
En symbolsk lukt, en aura nesten, av råte. Sykdom. Patologi. Jeg hadde ikke ordene for det, da. Nå? Det er den samme underkastelsen for lidelse – fascister som jager etter en verden fylt av lidelse, som har kapitulert til lidelsen – og ofrene deres, de som lever i en verden så fylt av lidelse at de gjør det eneste riktige: Ruser seg ut av den.
Men selv da så spredte uroen seg i meg når mennesker lo mens de sa de drakk vekk følelsene. Det vred seg i meg når hele vennegjenger røyket hasj fordi verden var for jævlig til å møte edru, selv sammen.
Dette er altså ikke et problem, men en feiret tilstand. Utallige ganger hylles, ironiseres og parodieres drukkenskapen til Vesten – å kritisere den er å være kjip.
Jeg er ikke lenger avholds, men jeg drikker ikke i store mengder. Fjernet galleblære, vektnedgang og østrogen tok fra meg all toleranse jeg hadde. Jeg liker smaken av alkohol, at den tvinger meg til å moderere drikkeinntaket mitt. Det er underholdende at føttene henger litt etter når man går, men jeg passer på å unngå en følelse av rus.
For ingenting gjør meg tristere, når sinnet vårt er vår flik av guddommelighet, at man skal prøve å rømme fra den. Man kan kalle det narsissistisk om man vil, men jeg elsker hodet mitt. Det gjør meg vondt, ofte, men det er også kilden til all meningen som fyller hjertet mitt. Når jeg gråter for ofrene etter 22. juli på rosenedlegging, når jeg kjenner varmen fra kjæresten min spre seg gjennom huden min – det er det guddommelige.
Ruspolitikk omtales ofte medisinsk når det kommer til å være omsorgsfull og liberal. På det kontrære så omtales rus som en synd når man er konservativ og mer disiplinert – dette er forvirrende for meg. Er det virkelig omsorg å normalisere å ruse seg vekk fra seg selv? Er det kjærlighet å le av at vennen din fordriver seg selv?
Vi kan ikke behandle rus som sykdom når hele samfunnet gjør sykdom til en forutsetning for å leve i det. Ja, jeg ønsker meg en verden fri for drukkenskap og misbruk av andre stoffer – en slik verden kan kun skapes om man skaper en verden som er så god at man alltid ønsker å være til stede for å delta i den.
En verden hvor det å ruse seg for å slippe føles verre ut enn å delta. Vi kommer ikke dithen ved å normalisere rus – bit ikke på når de markedsliberale selger deg rus som frihet. All verdens hasjvarianter vil aldri fylle hullet i hjertet ditt som mangelen på tilhørighet skaper under kapitalismen. Ingen kokain kan fjerne vondtet over at livet ditt er meningsløst, regjert over av folk som ville rynket på nesa av å se deg på restaurantene de eier.
Satt på spissen: Om din plan for livet er å pakke de skarpe bitene inn i hasjputer og alkoholtepper, om du bare lever for det neste øyeblikket du kan slippe å leve, så må man jo spørre seg: Hvorfor?
Hvorfor våkne neste dag, om du bare lever for rusen? Om hele personligheten din har blitt lojaliteten til det som fjerner deg, hva er du her for?
Det er ikke din skyld om du trengte flaska for å rømme fra en verden som er for kvass til å leve i. En luft som brenner lungene dine når du puster. Men, for all del, ikke forsvar det! Rusen tar allerede deg fra deg, ikke la den få opphavsrett i tillegg. Bruk rusen om du må, men om du først skal pakke deg inn i smertestillende så bryt ut av de trygge baner.
Bryt ut! Av rusen, ja, men så mye viktigere: Av systemet som krever at du er ruset for at du skal leve. Ta tilbake livet ditt gjennom å endre systemene som holder deg nede. Du er en flik guddom for faen – ikke si deg fornøyd med å lide kun for å demonstrere at du tåler det.
Den type støvleslikkeri passer ingen, men minst av alt dem som trenger beskyttelse for å tåle tanken av neste dag. For, du tåler det ikke. Du er et menneske og du skulle ha vært fri, beskyttet, lykkelig, elsket. Du skulle ha gledet deg til hver eneste dag av livet ditt, ikke bare til de dagene du har råd til lykke. Dette er ikke din skyld, men om du velger å sette deg på ræva mens andre kjemper for deg så er du med på å tvinge andre inn i rus.
Tenk hvilken verden det er å vinne! Vi kan skape en verden hvor du møter smil og tilhørighet på vei inn døra. Det er mulig å finne mening, i å gjøre noe som du ikke kan vente til å fortelle familie, venner og fremmede om. Ikke for samfunnet, eller for meg, ikke en gang fordi det er så jævla viktig å være edru. Men fordi du fortjener en verden hvor jeg og du kan le over samme kaffekopp uten at du skal bekymre deg for i kveld, i natt eller i morgen.
Vær så snill.
Jeg tilber mennesker – igjen og igjen blir tankene mine kalt humanistisk teologi – og jeg hører sarkasmen i det. Dette tåler jeg hardt og lenge, men å tåle at gudene jeg tilber avskyr seg selv? At de ikke ser hva de er – hva du kan være – er nok til å briste hjertet mitt. For, hvem kunne ha tålt det? Å se all latteren kvalt, alle drømmene knust, all mening oppløst i syrlig sarkasme?
Kanskje det er noen. Kanskje er det alle andre enn meg. Men jeg tåler det ikke; templer som tror de er ruiner, stjerner som kun ser sorte hull i speilet – det er galskap på den måten som gjør luften giftig, som soter til lungene dine og stjeler luft. I stedet for å ømt ønske deg velkommen når du går inn døra, i stedet for å fortelle deg at jeg er glad i deg, i stedet for å fylle livene våre med latter, så må jeg gispe.
Om du ser gispene mine vil være opp til deg; kanskje vil de være bevis på at røyken ikke er himmel, selv om vi begge ble født i et hus som brenner.