Jeg har skrevet mer om hva en mann ikke er enn hva en mann er. Jeg har også beskrevet maskulinitet jeg beundrer – som jeg er attraktert til – men i prosessen har jeg fått et perspektiv på maskulinitetens nylige historie som hjemsøker meg.
La oss begynne fra starten: Patriarki betyr et samfunn hvor makt ligger hos menn heller enn kvinner; ikke totalt, men at det er en skjevfordeling. I et slikt samfunn gir det mening at narrativene som blir spunnet og solgt er manneperspektiver på kvinner; kvinner som pynt, kvinner som objekter til hovedkarakterene som jo tross alt er menn.
Og jeg tror fortsatt vi lever i et patriarki, men jeg tror ikke patriarkiet er et resultat av villet struktur; fordi manglende frihet tross alt er lidelse, blir også menn syke av å leve i ujevne samfunn. Dette, fordi ujevnheten i samfunnet jo er makt, og makt er begrepet for friheten du har.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan liberalismen regulerer verdier og tanker i likhet med Sovjetunionen, men med forskjellige midler; hvordan den skyr å bruke stat, som en form for speilvendt skrekkreaksjon til hvordan Sovjetunionen regulerte tanker kun gjennom stat.
Jeg kan ikke unngå å undres om de feministiske bevegelsene i de nyere tidene – og jeg anerkjenner at isen jeg trår på er tynn, men jeg må begi meg ut for å finne ut – har gjennomført en lignende prosess. Altså, en prosess hvor frigjøringen fra patriarkatet ble å sette kvinnen i fokus med mannen som objekt.
Nå, hittil kan det høres ut som en form for fascistisk apologia – «ah, likestillingen har gått for langt» – men det er ikke det jeg sier. For, selv om vi later som om vi nå bor i et matriarki så forårsaker det også kvinner lidelse; dette vet jeg, for når jeg ser menn skjemme seg over sine mannlige impulser, eller er flaue over å være gubbete, så gjør det vondt i meg.
Jeg brukte å ønske meg en nær avvikling av kjønnsroller fordi de virket som vegger; de frarøvet oss frihet. Men, uten disse veggene har også kjønnsrollene – og bruddene med dem – mistet sin verdi. Om det å være «mann» eller «kvinne» blir meningsløse begreper, blir kun et problem hvis konseptet «kjønn» er viktig for mennesket.
Og, vel, det er jo det. Jeg brukte å anta at vi absorberte kjønnsfikseringen vår kun fra samfunnet rundt oss; og det er nok en sannhet i det. Om jeg hadde blitt født inn i et uendelig stort paradis, men som eneste menneske, hadde jeg nok ikke visst om kjønn, eller om navn, eller om alder, eller status, eller mening. Men, paradiser – om de i det hele tatt kan konstrueres, og det er min mening at noe tilnærmet kan konstrueres – vil kun kunne være skapt av mennesket fordi universets krefter, som tidligere nevnt, er fiendtlig mot friheten; det vil si, universet, tross at det bare er en slump av krefter og materie og derfor ikke innehar vilje, vil at vi skal lide.
Vår frihet fra lidelse kan kun konstrueres; om vi lever i frihet fra lidelse, så vil vi måtte eksponeres for rammene til selv dette paradiset. Vi vil måtte eksponeres for andre mennesker – og idet jeg ser et annet menneske enn meg selv, så vil kategoriene være skapt. Jeg mistenker at det er derfor foreldrekomplekser oppstår – ikke fordi vi har biologiske driv til far og mor, men fordi de er de første menneskene vi ser som mennesker andre enn oss selv, og derfor sammenligner oss med, og skiller oss fra.
Med andre ord: Vi kan ikke bygge paradis uten veggene som kommer med å være i kontakt med andre mennesker; vi kan ikke se oss selv uten å bli sett av andre. Og hvis det stemmer, så vil kjønn, ikke nødvendigvis som vi kjenner det i dag, fortsette å være en del av menneskeheten så lenge det er mennesker.
Så, frigjøringen fra patriarkiet, matriarkiet, fra lidelsen som kommer fra ujevnheten i kjønnene, kan ikke komme fra en avvikling slik jeg hadde håpet. Vi trenger simpelthen veggene våre, om vi skal kunne konstruere Folkehjemmet, Arx Hominis.
Samtidig så begrenser vegger hvor vi kan gå og hvordan; vi har forsøkt å redusere antall vegger, og det har ledet til en av de mest destruktive kulturkrigene i manns minne, med transpersoner som meg selv ufrivillig utplassert som førstelinjekjempere.
Jeg undres på om ikke det heller er lurere å ha kjønnsforventninger – for da betyr ordene noe – men å unngå å håndheve dem. Vi ivaretar veggene, men bygger dem av stenger heller enn som solide, faste vegger.
Det vil tillate de ikkebinære, hvis identitet jeg ikke kan forstå, men prinsipielt nekter å underkjenne, fritt leide; samtidig åpner det opp for at menn og kvinner kan smyge seg forbi veggene, om de så skulle ønske det.
Kanskje, om bare fordi vi arver konseptet kjønn i møte med menneskene som skaper oss – samfunnet, og foreldrene som samfunnet har skapt – så er det ikke enkeltmenneskets oppgave å definere sin egen manndom eller kvinnelighet; kanskje er det et samfunnsoppdrag likevel, å skape kjønnsforventninger som er meningsfylte, attraktive, og frigjørende?
For å være konkret: Når en mann bekymrer seg for å være en ekkel mann, så er bekymringen både velfundert og malplassert; det er en del menn som gjør ekle ting. Trakassering, som ikke tar nei for et nei, som får kvinner til å føle seg som mindre; eksempler.
Men, i min erfaring, er mannen nesten mer bekymret for å være en ekkel mann, enn en ekkel mann. Som om flørting, selvtillit, en liten berøring – som om disse tingene er trusler i seg selv. De er ikke det. Det som har gitt disse tingene et rykte er de menn som velger å gjøre tingene over, som ikke respekterer kvinner som mennesker.
Så inngrodd i kjønnsstrukturene har den «ekle mannen» blitt at det å oppleve hets fra en ekkel mann ofte kan oppleves som en bekreftelse for en kvinne, og særlig en transkvinne, på at de er, vel, kvinner.
Men tragedien er denne: De fleste kvinner vil ha menn, og de fleste menn vil ha kvinner; når menn kvier seg for å innta en maskulin rolle fordi den maskuline rollen, ja til og med forsvaret av den, har blitt forgiftet av ekle menn, så sitter terroren i mannen.
Manndom har, i møte mellom menn og kvinner, i økende grad blitt et udefinert men desto mer radioaktivt konsept. Dette til tross for at menn så desperat ønsker sin kjønnsbekreftelse at de underlegger seg fascister, om kun for å få et tydelig svar på hva en mann faktisk er, og at det er okei å være en mann.
Å være kvinne i et manneløst samfunn er ikke noe lykkeligere; å se en mann kave i frykt for å være en ekkel mann selv, med kvinnen på sitt fang, er å observere lidelse; det er lidelse.
Og, det er ikke sexy.
Kanskje dette bare er intellektualisert dagdrømming fra en kvinne som nostalgisk ser tilbake på menn hun beundrer, kanskje er det bare en tullete jente som så vidt har turt å ta i sin egen attraksjon til menn? Det kan være det.
Men, det kan kanskje også være en tillatelse til de utallige mennene som ser Einar Høigård, Nordahl Grieg, eller et annet mannlig forbilde og tenker «jeg vil være som ham». For, du kan være som dem – å dele tiden din med en kvinne er ikke å hetse henne, å tilby verden din tilstedeværelse er ikke en fornærmelse.
Du ble født mot din vilje, ja, men du lever hver dag med noen sitt samtykke; kanskje er det på tide at det er ditt? Kanskje er det på tide at du innser at det å dele din flik av guddom, det å tale med genuin beskyttelsesvilje, selvtillit, et uttrykk om nærhet og sex – at dette, gjort med kvinner som medmennesker i sinn ikke er hets eller en gjeld du skylder, men en gave du gir?
At du, ditt liv, din tid, er en gave du kan gi oss?