Det er dog ikke slik at menn opphørte å eksistere ved slutten av andre verdenskrig. Jeg kunne fylt en hel bok med menn som gjør at hjertet mitt blomstrer når jeg tenker på dem; det var i forsøket på å velge hvilken av dem jeg kunne dypdykke i for å gi råd at jeg fant svaret mitt.
En gang hørte jeg det sagt – dog av en amerikaner, i det langt mer manne- og kvinnefiendtlige landet USA – at mange menn kun mottar blomster ved bryllup og begravelse. Jeg sprang så fort ut døra for å kjøpe blomster til min kjæreste, og hadde jeg kunnet hadde jeg kjøpt til hver eneste mann.
For, det handler ikke om blomstene: Det handler om hva blomstene sier. «Jeg ser deg og jeg er glad i deg. Takk for at du er du, og at du er i livet mitt». Å høre disse ordene mellom menn er ikke umulig, men det er sjeldent. Alt for ofte blir likevel denne mangelen på disse ordene karakterisert som start og slutt på menns frigjøring fra kjønnsbasert lidelse.
Igjen og igjen sier de som jakter unge gutter for å selge dem kurs og ensomhet at grunnen til at de er triste er fordi de ikke tillates manndom; at om de bare begynner å tråkke ned på de rundt seg, så vil de stige.
Historien er full av tyranner – fra Goebbels som fikk en annen mann til å forgifte sine barn for å nekte dem en verden uten Hitler, til Ivan den Grusomme som underla seg sin sønns liv sammen med Russland. Det er vanskelig for meg å se at dette er veien mot maskulin frigjøring.
Men det er sant: Utallige har sett hvordan menn kuet av rovdyrene og infisert av fascismen trykker ned andre menn, skeive, og kvinner. En kuet som ikke ser klart vil kun se støvelsålen til den som tråkker på hodet deres; de har ikke noe Trifekta, så de handler ut fra vage forestillinger om riktighet, likestilling, rettferdighet.
For noen som har levd under støvelen, eller som har sett hvordan manndom kan misbrukes så kan dette ta feil form: Ja, manndom godtas, men bare når den er nyttig. En pyntelig, kjekk eller uendelig tålmodig mann – punchline i alle vitser, der den største av dem er at noen kan være stolte over å være mann.
Dette er mannehat, ingenting annet. Som kvinnehat og fascisme for øvrig så bunner det i mangel på Trifekta: Forakt for undertrykkelse, eller simpelthen kampen mot mannsdominert undertrykkelse blir mål heller enn middel. I et slikt system så kan det absolutt være plass for å respektere, elske og bygge opp menn som likemennesker – det er bare usannsynlig.
Trifektaet er å anerkjenne lidelse, ville utfordre det og å inneha evnen til å utfordre – lidelse er det som kveler menneskelige uttrykk. Med andre ord: Om det er «teite» vitser som varmer alle i rommets hjerter, å få vise frem styrken sin eller noe så enkelt som å vise frem en kul pinne – når slike uttrykk blir møtt med himlende øyne og skuldertrekk, så påføres menn lidelse.
Å få henge med gutta, å få overforklare noe for å vise at man kan, å få høre «godt jobba, jeg er glad i deg» – dette er ikke en uttømmende liste av rettigheter å gi menn, men det er en pekepinn på hvordan små steg danner en lang sti. Menn nektes så mange steg – ikke av regler, lover eller vold, annet av sine egne – men av at de som de ønsker gunst av, sine medmennesker, kun ser på dem med oppgitt skuffelse.
At mange da går sin egen vei? Det er ikke merkelig. Men det er dypt tragisk – så om jeg kan få lov til å gi min type blomster, la meg bare si: Menn er fantastiske skapninger som ikke behøver å adlyde eller beordre for å være menn. De trenger ikke lide, eller være nyttige; solskinn, brød og ånd eies av alle. Ikke som investering, men som rett.
Jeg kan ikke fortelle en mann hva som gjør ham til mann – for ham kan det være klærne han går i, styrken, historiene, kjønnsorganet eller bare vibbene. Men det er ikke noens rett, verken min eller noen annen av noe annet kjønnsuttrykk å si «nei, slik oppfører ikke en mann seg.»
Bare mannen selv vet hva en mann er, tross alt.
Alle forsøk på å stille krav for at menn på noe vis skal fortjene sitt kjønnsuttrykk er lite annet enn en fatatt hersketeknikk. Det er ikke uten grunn at fascistene aktivt forsøker å nekte oss transkvinner vår identitet som kvinner ved å manisk danne nye og innviklede definisjoner; definisjoner som ikke gjør annet enn å ekskludere ciskvinner, så vel som transkvinner.
Jeg er ikke så naiv at jeg ville ha brukt sykdom for å skape en frisk verden – så når jeg skriver om manndommen og menn, så er det ikke fordi jeg stiller krav til dere om hvordan dere skal oppføre dere eller hva dere skal være. Det er fordi jeg beundrer dere, elsker dere, og trenger at dere har det bra – så jeg forteller om menn jeg beundrer, og håper at du i dem finner svar på spørsmål du kanskje ikke visste du hadde.
Ikke på rovdyrs premisser, ikke på kvinner eller ikkebinære, eller andre menns premisser. På dine, for du er en gud på vei; la aldri noen fortelle deg noe annet.