Manndom kan ta mange former – ja, det kan være et bittert selvmord som knekker nazistenes krigsmaskineri, men det kan også være å gi kamp til den fortvilte. Nordahl Grieg var en norsk dikter, først og fremst. De av oss som husker da det fascistiske terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet slo ned som lyn fra klar himmel, husker nok også sangen som igjen og igjen gikk over radioen.
Til Ungdommen er et dikt av de sjeldne – om du ikke har hørt det sunget, så finn det nå. Mer enn noe annet er dette diktet det Nordahl huskes for i dag, men dette er kun en flik av hans bidrag til menneskelighet så vel som manndommen. Diktet er en krigserklæring mot lidelse, men på et vis som skyr vold:
«Kanskje du spør i angst, udekken, åpen: Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd; troen på livet vårt, menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det. Dø om du må – men: øk det og styrk det!
Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!»
En mann som så intenst elsket mennesket og som så intenst hatet vold at man nesten kan kjenne granatene stanses av ånd.
Nesten.
Diktet var skrevet før nazistene inntok Norge. Hans urokkelige tro på at
«Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult, skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle. Solskinn og brød og ånd eies av alle.»
hadde blitt utfordret av en stat drevet av rovdyr som hadde kastet fra seg sin arv fra menneskeheten og som hadde latt seg forføre av Naturens Urett. Nordahl, en mann som hatet vold så intenst at man kan smake det i ordene han skrev for nær hundre år siden, vervet seg til det britiske luftvåpenet.
Der døde han; skutt ned av en nasjon besatt av sinnssyk tro på at lidelse er et verktøy til bruk for de som hadde med egne fingre skrapt sin egen menneskehet ut av seg. Sterke og snille gutter kom til å gjenreise menneskehetens fane over fascismen, men tro ikke at det å utøve vold selv for antifascistene er gratis.
Før sin død, skrev Nordahl et dikt som vitner om at manndom ikke handler om å ha makt eller å ty til vold; det var ikke soldaten Nordahl som var en mann, det var mennesket.
Øya i ishavet er en selvransakelse fra en mann som ikke kan forstå at verden har blitt så gal at han må drepe det vesenet som han så intenst beundrer. Det vesenet han mener at solskinn, brød og ånd universalt eies av – gudene han tilber.
«Blomster, og skog og gress ga oss sin vekst og fred. Så vi må blø med alt liv som blir trampet ned.
Dyp er vårt hjemlands muld. Hemmelig er vi ett med hver en sorg som gror. Men det er ikke rett.
For vi har tapt vårt land, tapt det fra hav til fonn. Og skal vi vinne det, skjer ikke det ved ånd.
Her er vårt land; en øy. Blesten går strid og kald. Drømmer kan ikke gro – drepe er alt vi skal
Slik at en annen slekt, åpen og varm og fri, kan mellom løv og korn, slippe å bli som vi.»
Nordahl må ha følt at det å ty til vold, selv om det var riktig, selv om det var det eneste riktige for å stoppe nedtrampingen av livet han blødde med, var nært å voldta sin egen menneskehet. Kanskje føltes det som å tape noe, for ham, som han aldri ville få tilbake.
Sorgen – dette ønsket om at en annen slekt skal få slippe å bli som deres – er tydelig i hver strofe. Dette er en mann som gråter ord på papir, og som fyrte opp det antifascistiske bålet. Beist skyr ild – også de selverklærte rovdyr.
Det vil være de som kaller en mann «homo», «cringe», «beta» og «ekkel» for å blø ord slik Nordahl gjorde – men de av oss som trenger en trygg mann mer enn vi trenger noe annet, så er han et fyrtårn av menneskehet. Sterke, store og snille hender som kan favne om et hjerte i muld; det er manndom verdt å bevare.
Tro ikke på fascistene som vil si at lidelse gjorde hans manndom mulig – det er like mye mann i hans ubevæpnede forakt for lidelse som det er i hans væpnede forakt for fascisme. En mann er ikke en mann fordi han lider – han er en mann hvis han lider fordi at han elsker – ikke bare sine barn eller sin partner, men mennesket.