0/2
Andre filosofer strekker seg mot kanten av kunnskap. Med språk som de tøyer for å utvide grensene til menneskehetens kunnskap koloniserer de forståelse vi ikke ble født med – komplisert filosofi som lager stier der vitenskapen skal bygge vei. Jeg har all respekt for disse filosofene – men jeg er ikke en av dem.
Mitt eneste mål i anvendelsen av filosofi kan vi finne i motivasjonen til å lese min første filosofibok; da ikke som studie, men som smertestillende. Jeg var 21 år gammel og hadde årene før vært milevis inn i skapet, og samtidig høytflyvende politiker. Stadig oftere tok jeg på den nasjonale scenen, men for hver nye topp jeg nådde så traff jeg desto dypere bunnsjikt. Til slutt kom valgkampen 2021, hvor jeg som hadde brent måneder om gangen hver eneste andre valgkamp, møtte på en enkel stand.
Dagen før valgnatta lå jeg i senga, klokken fire om ettermiddagen, og bestemte meg for at jeg i virkeligheten hadde to valg etter å ha latt alt arbeidet mitt i politikken gå til spille: Jeg må enten ta tilbake livet mitt, eller ta livet mitt.
Så, jeg kom ut som trans – og jeg var ikke pen til å begynne med. Alle må finne stilen sin, uttrykket sitt. Dette har vi stor forståelse for i tolvåringer, men det som er søtt når en tolvåring gjør det, med overdreven makeup eller merkelige klær, er bare ukomfortabelt når en 21 år gammel transkvinne gjør det.
Samtidig leverte Arbeiderpartiet noe av sin svakeste politikk – først ved å gå i samarbeid med SP over SV, og så følgelig bli begrenset i så å si alle viktige spørsmål annet enn landbruksoppgjørene. Så, jeg meldte meg ut av Arbeiderpartiet – avstanden til den maskuline og faglig prestisjetunge ungdomspolitikeren fra bygda hadde blitt stor.
For meg var avstanden god – jeg hadde hatet hvert øyeblikk av presentasjonen. Verdiene mine hadde alltid vært de samme, men det som hadde vært et suicidalt forsøk på å redde andre som meg hadde etter hvert blitt et fengsel. Min motivasjon for å engasjere meg i politikk? Å være trans i skapet, mens folk, og særlig gutta som hadde havnet på «feminist destroyed»-Youtube, gikk rundt og snakket om hvor mye vold de ønsket å gjøre mot transpersoner.
Transkvinner, særskilt. Transer, om du vil.
Og jeg visste at jeg ikke var sterk nok til å være ute i et slikt miljø. Og jeg visste også at det måtte være andre som meg, så jeg bestemte meg stille for en enkelt ting: Jeg skal skape den verden som aldri ble gitt til meg. En verden hvor lille Ida hadde fått lov til å glede seg til neste dag.
Jeg tvang meg selv til å ta ordet ved hvert møte jeg var på, minst en gang. Keitete og klønete prøvde jeg å fange opp hva folk brydde seg om. Jeg trådte inn i rollen som en bustete distriktskar som ikke var redd for å ta plass, og det var ikke særlig vanskelig – jeg hadde tross alt ingen ambisjon om å leve særlig lenge i skuespillet mitt. Gassen i bånn, uten stopp og vedlikehold, til jeg dør av senskadene – dette var min ambisjon da jeg var 14.
Problemet er at du bare kan skille skuespilleren fra skuespillet så lenge. Om du har masken lenge nok på, så begynner ansiktet ditt å forme seg etter den; dype furer som ikke går vekk. Mestringen jeg følte på, selvsikkerheten jeg vant i konflikt med fascisme og markedsliberalisme, ilden jeg tente i andre som matet min egen – disse tingene brydde seg ikke om at det var skuespill som fødte dem.
Etter hvert som jeg vokste til ble også kroppen min mer maskulin – smerten over å være født som feil kjønn og tildelt de sosiale rollene til en gutt, i starten, gikk over til et intenst altopetende selvhat for kropp og ansikt. Min første resept var sex og sosial mestring – jeg hadde overbevist meg selv om at jeg var stygg, også i maskulin presentasjon. Dog, tvert imot, så var jeg kjekk – antageligvis mest fordi personligheten min – et skuespill – var så gjennomøvd og drivet mitt mot universell frigjøring så intenst.
Jeg hadde en stor sirkel venner, og lå aktivt (og ansvarlig!) – men ingen hadde sex med meg, ingen kjente meg – alle kjente den fordømte masken jeg ikke lenger klarte ta av.
Til slutt var det kun ideologi og obligasjon som drev meg. Plikt, på et vis. Og når vi endelig kom til målstreken, Arbeiderpartiet endelig fikk styre, og leverte en skuffelse av dimensjoner de første to årene?
Ødeleggelsen var total – ta livet, eller ta det tilbake.
Mange hadde valgt, og med stor legitimitet, å stå i det. La det skje. La råten sette inn, la vondtet bli hverdag. Men, mine foreldre kalte meg med stor kjærlighet fra mine første ord, vrang. Jeg er for stolt til å godta å leve i meningsløs lidelse. Jeg godtar ikke at så ekstraordinære skapninger som mennesket skal bli vingeklipt «fordi verden er urettferdig».
Og, jeg begynte å klatre igjen. I motsetning til Sysifus hadde jeg kastet fra meg steinen. Jeg hadde selv gått ned til bunnen av fjellet, og klatret igjen for egen del. Men for noen som essensielt ikke kjente fellesskolen, som hadde fått minnet om det tidlige livet revet ut av hodet av traumer, fra noen som aldri har vært seg selv eller følt kontakt med et annet menneske?
Å klatre blir umulig. Den stødige progresjonen hører til dem som vet hva beina tåler. Så jeg bestemte meg for å hoppe til toppen av fjellet – og jeg hoppet høyt. Men som jeg sa: Jeg vet ikke hva beina mine tåler. Jeg begynte å lære da jeg fant ut at de ikke tålte landingen fra hoppet. En blindtarmbetennelse ble til blodforgiftning, to uker senere en influensa med innleggelse, og til slutt gallesteinssmerter i et år – kroppen min gjorde systematisk opprør mot rovdrift. Min egen lille klimakrise.
Smertene er store, konstante, og funksjonsnivået mitt blir tematisk passende for Røros – underjordisk. Studiene hadde i all ærlighet stort sett vært finansiering, for hvem bryr seg om gjeld man betaler om 7 år når man forventer å være død innen 3? Jeg har nå tatt historie, 2 år inn i en bachelor og engasjert. Engasjement er ingen match for en smadret psykosomatisk status, og etter å ha klort sammen en fasade av prestisje og funksjon i 23 år kollapser jeg totalt.
Jeg ramler ut av studiene, har intet politisk prosjekt, ingen bok, ingen verdens ting: Ida Østby er på NAV, uten en plan, uten noen retning, null innsikt i hvorvidt smertene vil bli bedre, eller hvorfor hun ikke klarer å mobilisere sinnet som alltid hadde tatt marsjordre på stående fot.
Jeg blir med min daværende kjæreste på visning, for vi hadde også flyttet fra hverandre. Det vil si, jeg blir med dem til bokbutikken først. En av de få dagene hvor jeg makter å kle på meg, hvor jeg har dusjet i løpet av den siste uken, og ikke har store smerter – jeg biter fast i den med alt bitt jeg har. Senere vil det vise seg at bittet hadde tolv enorme hull. Og der, i bokbutikken, finner jeg en usannsynlig venn.
For, bakerst i bokbutikken på Domus Røros, trekker jeg ut en anonym svart bok. Den kjedeligste jeg kan finne, og jeg humrer «kanskje jeg skal begynne på denne?». Jeg blar i den for å finne de forventet kjedelige første setningene og blir stille.
Jeg er trollbundet. Hvem skriver slik? Hvem sikter så galt, og treffer likevel? «Lucius Seneca?» Jeg vender boka om – 2000 år gammel. En romersk statsmann fra 50-tallet, altså et halvt liv etter at Jesus ble født, har skrevet så treffende om tilegning av kunnskap at jeg hadde blitt spontant ordløs i løpet av tre setninger. Hjertet mitt slår fort, jeg hører ikke hva eksen min sier på vei mot kassa.
Jeg kjøper boka.
Også kjøper jeg 51 andre bøker – 2023 blir min apoteose.