Powered by W-Agora
bevegelsen >> Sosialisme og kapitalisme
You are not logged in Login  Register    

NYHET: Grunnet spamposting har vi måttet kreve innlogging for å skrive innlegg. Oppe til høyre kan du logge inn eller registrere deg eller få nytt passord. Har opprettet gjestebruker: Brukernavn: gjest passord: gjest

Dette er et åpent forum. Blant forumets brukere er det både medlemmer og ikke-medlemmer av BfS. Innlegg representerer ikke nødvendigvis BfS' synspunkt og står for undertegners egen regning. For informasjon om Bevegelsen for Sosialisme, se vår faste webside bevegelsen.no. Vi driver ingen meningsensur - men personsjikane, ulovligheter og annen grovt usømmelig opptreden kan medføre at innlegg blir slettet uten varsel. Rapport om misbruk av forumet sendes til debatt@bevegelsen.no.
En overgangsperiode mellom Kapitalismen og Kommunismen forutsetter demokratiske institusjoner for å garantere utviklingens revolusjonäre dynamikk.Hits: 1717
Bjørn-Olav Kvidal [NemoEtomer]
on 2011-02-01 01:52
[ Edit  Delete  ]
Reply  List    Monitor
¤¤¤ * ¤¤¤

Om man sier at fascismen ikke bare er mulig under kapitalismen, men at det også er mulig med
en politisk autoritär og "fascistaktig" maktstruktur under det man forstår som "sosialisme" så får
det umiddelbare politiske konsekvenser for hvordan man ser på "sosialismen". Om det som kaller
seg "sosialismen" kan stå på egne bein uavhengig av om det er et politisk demokrati eller ikke blir
det nemlig ikke så viktig at å kjempe for befolkningas politiske og sosiale rettigheter. Det viktigste
blir ökonomien siden alt går jo "rett" vei alikevel. Det betyr at om denne stats-"sosialismen" er
truet av kapitalistiske nasjonalstater i noe som kan utvikle seg til en kamp på liv å död så leder
en ökonomistisk forståelse av "sosialismen" til at makt til folket kan väre til stor skade. En parti
med makt i staten og over samfunnet blir forstått som den beste og sikreste måten for å seire.
Makt til folket som betyr politiske friheter og en makt som setter sin eksistens på spill for å stötte
arbeidere og kjempende mennesker i andre land blir noe usikkert og dermed farlig - for den
statskapitalistiske klasse som er helt avhengig av at staten kan herske.

En annan sak er at ökonomisme og myten om en nasjonal "sosialisme" avskaffer den proletariske
internasjonalismens materielle berettigelse og reduserer den til politisk humanitarisme. Hvor langt
det rekker har historien demonstrert i stats-"sosialismens" utenrikspolitiske allianser med stat og
kapital som er "hovedfiendens" motstander. Arbeiderne i landet som er stats-"sosialismens" allierte
blir i det spillet reaksjonär om de bekjemper den "egne" overklassen og dermed stats-"sosialismens"
alliert, men "progressiv" om de stötter den "egne" overklassen. Stalins Sovjetunionen 1939-1941
var for eksempel motstander til at fascismen skulle bekjempes fordi Nazi-Tyskland ble framstilt som
en alliert. I Moskva forsvann for eksempel alle såkalte "anti-fascistiske" böker fra bibliotekene og
Molotov utropet Nazi-Tyskland til et land som kjempet for fred mot krig og imperialisme. Kina under
Mao nölte ikke å stötte gerilja som var knyttet til USA og NATO fordi det kinesiske lederskapet mente
at Sovjetunionen var hovedfiende. I praksis var Kinas utenrikspolitikk innstilt på gode relasjoner til
USA for å bekjempe Sovjetunionen. Kina og Sovjetunionen var ledsaget av teorien og "sosialisme
i ett land" som i prinsipp sa at arbeiderne i hvert enkelt land skulle klare jobben alene på nasjonens
grunn. Bortenfor de nasjonale flosklene var det noe mere enn kun et teoretisk missfoster. Det var
statskapitalismen i handling.

Det er ingen overraskelse at denne logikken var kjerna i det som kalte seg Norges(!) Kommunistiske
Parti og Arbeidernes(!) Kommunistiske Parti (marxist-leninistene).

For kapitalismens vedkommende så kommer den aldri å oppleve en situasjon der den politiske makta
representerer en underklasse samtidig som overklassen har makta over ökonomien. Statens makt
forhindrer ganske effektivt at kapitalen blir satt til side av de ansatte.

Relasjonen mellom ökonomi og politiske institusjoner under en overgangsperiode mellom selvstendige
produksjonsmåter skiller seg fra dynamikken i den gamle. Snarere har den likheter med den nye om
enn rudimentärt. Nå har kapitalismen for lenge siden utviklet seg til statskapitalisme der den politiske
eliten er knyttet til privilegier. Det samme var tilfelle i Öst-Europa. Eliten satt på flere stoler og gjorde
det i egenskap av representanter for et system og ikke idealister som trodde på arbeider- og folkmakt.
Man kan ikke i det ene öyeblikket avskaffe menneskenes demokratiske rettigheter og i neste påstå
at de som har ikke har makta allikevel har makta i egenskap av at de som holder menneskene nede
objektivt er deres virkelige representanter. Det er som å si at alt som heter makt er noe subjektivt
og kan reduseres til politiske dogmer samtidig som virkeligheten avslörer alienasjon og ökonomisk
utsugning, til og med slavearbeid og barbari.

Av det som har blitt sagt framgår det at en overgangsperiode mellom kapitalismen og kommunismen
ikke kan väre en selvstendig produksjonsmåte. Sosialismen er en overgangsperiode som drives av
politiske institusjoner.Under en overgangsperiode eksisterer det ökonomiske relasjoner som er flytende,
forandrende og som garanterer en revolusjonäre dynamikk og utvikling fram til verdenskommunismen.
Uten denne dynamikken og bevegelsen kommer alt å stivne med krefter som bare kan realisere seg
om man vrir klokka tilbake til kapitalismen. Det har nå skjedd i Sovjetunionen, men langt, langt tidligere
enn det statskapitalismens nasjonale "venstre" vil få oss til å tro.

Om denne overgangsperioden derimot skulle oppvise selvstendige ökonomiske strukturer så sier
man at overgansperioden er en form for kommunistisk ökonomi. Det kan motbevises ganske lett
ved å vise til eksistensen av klasser og en ökonomi som ikke er basert på overflod, men mangler
og store forskjeller. Forstår man dette blir konklusjonen at de politiske strukturene og klassekampen
er helt avgjörende for at arbeiderklassen og de arbeidende massene skal kunne drive revolusjonen
framover som til enhver tid er tilpasset den konkrete situasjonen.

Dermed faller teorien at det er mulig med et diktatur over arbeiderklassen og samtidig forvente seg
at det er mulig at "forvalterne" ivaretar befolkningens interesser. Det kan de ikke fordi om de såkalte
"forvalterne" får kollektiv makt over merverdiene fra produksjonen i fabrikkene, landsbygda og til havs
så har man også en utsugningsrelasjon og antagonistiske klasse-interesser mellom de som har makt
over produksjonsmidlene på den ene siden og de som skaper merverdiene eller arbeider i näringer
som er knyttet til merverdiskapelsen på den andre siden.

-

Den norske politikeren Dybedahl skrev på BfS-forumet:
"Jeg er helt på linje med NKP-tradisjonens kamp for sosialismen gjennom suksessiv utvidelse av demokratiet.
Dvs. rettsikkerhet og demokratiske fremstøt burde for oss utgjøre en integrert del av kampen for sosialismen."

Dette er ikke korrekt. Det som har kalt seg Norges Kommunistiske Parti har aldri fört kamp mot
partidiktaturene i Öst, men värt diktaturenes trofaste stöttespiller. På sin höyde har NKP blitt presset
til å kritisere konkrete overgrep, men ikke tatt avstand fra de politiske og socio-ökonomiske strukturer
som var det materielle grunnlaget til undertrykkelsen. Man kan si at NKPs kritikk av Sovjetunionen
har värt nasjonal og ikke basert på en proletarisk kritikk. NKP tok avstand fra Sovjetunionens
okkupasjon av Tsjekkoslovakia, men aldri på et prinsipielt grunnlag tatt avstand fra regimets makt
over og diktatur over arbeiderklassen og den arbeidende befolkningen i Sovjetunionen. Tvert imot
har NKP i alle år hyllet parti-diktaturene som representant for "sosialismen" og arbeiderklassen.
NKP har aldri forstått at parti-diktaturene som kalte seg "sosialistisk" var identisk med en bestemt
historisk utviklingsperiode i statskapitalismens historie typisk for utviklingsland med for lite privat
kapital til å gjennomföre en industrialisering. Det er for eksempel det som er kilden til at ledelsen
i Bevegelsen for Sosialisme kjenner slik sympati og forståelse for stalinistregimet i Kina. De er
med andre ord solidarisk med diktaturet og ikke med menneskene regimet eksploaterer.

Når Dybedahl skriver at "NKP-tradisjonens kamp for sosialismen gjennom suksessiv utvidelse av
demokratiet" så er det ikke bare historisk feil. Det sier også en god del om hvordan man ser på
den parlamentariske kapitalismen og "sosialismen". Om "demokratiet" skal utvides så forutsetter
jo det at man begynner med et "demokrati". Men kan kapitalismen oppvise demokrati, dvs "demos
kratos", folkmakt? Har folket i Norge makta sjöl om de har en formell rett til å velge representanter
fra statspartier til Stortinget? Det skulle bety at makta i Norge er på Stortinget og at partiene i store
trekk ivaretar befolkningens klasseinteresser.

*

Kan man inkludere regimer til "demokratiet" der man ikke bare har kopiert kapitalismens reelle
makthavere bak statens og bedriftenes maktstrukturer med et dukketeater-"demokrati", men der
stater også har avskaffet retten til elementäre politiske og sosiale rettigheter? Kan man påstå
at det er "demokrati" når bare ett parti har makta og der opposisjonelle pariter er forbudt? Er
det "demokrati" når det ikke eksisterer ytringsfrihet, men der mennesker som kommer med frie
ytringer kastes i fengsel når de kritiserer makthaverne? Er det "demokrati" når staten bruker
vold og administrative handlinger mot arbeierklassens streiker og demonstrasjoner, et samfunn
der frie fagforeninger er forbudt? Nei, selvsagt ikke og dermed er faktisk det vesentligste blitt
sagt om 1900-tallets partistater!


Björn-Olav Kvidal,
Stockholm
 
¤ http://www.internationalist-perspective.org ¤ http://thecommune.wordpress.com/

<< Previous   |   Next >>
  Subject Author Date
*  En overgangsperiode mellom Kapitalismen og Kommunismen forutsetter demokratiske institusjoner for å garantere utviklingens revolusjonäre dynamikk. Bjørn-Olav Kvidal 2011-02-01 01:52
Jump to :


Forums

bevegelsen.no


Nå på bevegelsen.no: